main-picture-article

Hid among the refugees before the attacks

SÅ ANGREP DE PARIS OG BRUSSEL. Et stort og velorganisert nettverk av IS-terrorister sto bak angrepene i Paris og Brussel. Her er historien om hvordan de tok seg inn i Europa.


Byline: Ingeborg Moe og Christina Pletten


Paris, en onsdag i midten av juni: Maskinpistolen HK MP5 kan fyre av 800 skudd i minuttet. I reklamen fra den tyske produsenten Heckler & Koch heter det: «Utrolig stabil, ekstremt presis, ekstraordinært lett å kontrollere når man skyter.»

Utenfor jobben til Frankrikes best bevoktede avisredaktør, Gérard Biard, er MP5 en del av arbeidsantrekket. I den lille gatestumpen Rue Béranger i Paris kryr det av tungt bevæpnede politimenn, overvåking og harde sperregjerder.

Det var hit, til avisen Libérations avislokaler, restene av satireavisen Charlie Hebdos redaksjon søkte tilflukt etter massehenrettelsene 7. januar i år.

Ikke en fri mann

Utvendig røper ingen skilt at dette er et avishus. Foran døren står en politimann med hendene på våpenet. Han er ung, har knapt med skjeggvekst og snille øyne, men sier «no photos». Tenker han ofte på vakten som skulle passe på Charlie Hebdo? Eller på politimannen som kom først til stedet den januardagen?

Begge ble skutt og drept.

 Hvis noe må skje, så skjer det. Jeg tror ikke på GudTweetDel

I den trange inngangen til Libération må vi vise pass. Innholdet i bagene blir snudd opp ned. Gérard Biards livvakt, en tettbygget mann med brede skuldre og markante biceps, signaliserer: «Ut med armene - spre beina». Så gjennomfører han full kroppsvisitasjon.


Aftenpostens fotograf Stig B. Hansen kroppsvisiteres av Gérard Biards livvakt før han får slippe inn til Charlie Hebdo.

 Robert Veiåker Johansen



- De er OK, sier han.

Døren blir låst opp fra innsiden. Den trange heisen går sakte til byggets øverste etasje, den åttende, der de gamle gulvteppene er fulle av flekker og lukten av sigarettrøyk markant. Her lages Charlie Hebdo nå, og her kommer Gérard Biard, en sped mann på 170 centimeter og 65 kilo, kledd i brune sko, jordfargede chinos og kortermet dongeriskjorte.

- Jeg vet ikke hvor lenge dette vil vare, men jeg føler meg ikke fri, sier han.

- Kanskje det rett og slett er prisen å betale.

- Er du i fare?

- Folk sier så, svarer Biard og ler. Han ler mye.

- Men jeg tenker: Hvis noe må skje, så skjer det. Jeg tror ikke på Gud. Heller ikke på himmelen eller helvete. Jeg tror bare på livet.

En reise kan ha reddet sjefredaktøren fra kulene. Men livet slik han kjente det, ble borte onsdag 7. januar i år.

Når Gérard Biard skal kjøpe brød eller ta kona med på kino, må han ringe én time før. Da kommer to væpnede livvakter og henter ham og kjører dit han vil. I en bil lys på taket og sirene.

Hver morgen plukker vaktene ham opp og kjører ham ned i den underjordiske garasjen i avishuset. Etter at arbeidsdagen er over, følger de ham hjem. Når han skal snakke til norske politikere, journalister og annet publikum under Arendalsuka fredag 14. august skjer det under sterk bevoktning.

For en mann som alltid har kjempet for frihet, sier det seg selv at dette er tungt.

Den vondeste dagen

Tirsdag 6. januar reiser Gérard Biard og kona på ferie til London. Her drar den filmfrelste sjefredaktøren på en utstilling om bilene til James Bond. Dagen etter går de sammen ut i den engelske hovedstaden. Det er overskyet, Biard har regnfrakken på. De skal besøke Sherlock Holmes-museet. Detektivhelten fikk franskmannen til å lese bøker som ung.

Samtidig i Paris: En svart Citroen stanser på hjørnet utenfor Charlie Hebdos redaksjonslokale i den stille bakgaten Rue Nicolas Appert. To hettekledde terrorister med kalasjnikovrifler går mot inngangsdøren. Charlie Hebdo har ikke navn på ringeklokken. Det er fjernet på grunn av truslene satireavisen har mottatt. Brødrene Saïd og Chérif Kouachi klarer likevel å tvinge seg inn.

Gérard Biard står i matavdelingen på Selfridges i London da telefonen hans ringer litt over 11.30 fransk tid. Det er en av avisens bidragsytere, han sier: «Charlie Hebdo er angrepet. Det er døde og skadede mennesker».

Inne i avislokalene i Paris ligger 11 døde etter de to terroristenes massehenrettelser.  Journalisten Laurent Léger, som overlever, klarer å slå alarm. Léger ringer en venn: «Ring politiet. Det er slakt, et blodbad. Alle er døde».

Da drapsmennene kommer ut på gaten hører vitner dem rope: «Vi har hevnet profeten. Vi har drept Charlie Hebdo». Fem tegnere, en økonom, en journalist, en spaltist, en vakt, en vaktmester og en festivalarrangør er skutt og drept. En politimann blir offer nummer 12 under flukten.


12 mennesker døde under og rett etter angrepet på Charlie Hebdo 7. januar. Det var også mange sårede. Her fraktes en av dem til sykehus.

 Thibault Camus



I London må Biard slå av telefonen. Den ringer så hyppig at han «holder på å bli gal». Sjefredaktøren er forvirret. I de første timene etter tragedien forstår han ikke omfanget. Da han noen timer senere blir innkalt til den franske ambassaden i London, og ambassadøren møter ham med hele sin stab, tenker han at det har skjedd noe som er større enn han kunne forestilt seg. 

Tre politimenn fra grensepolitiet eskorterer ham på reisen med Eurostar-toget fra London til Paris. Da toget stanser på Gare du Nord sent om kvelden står de på perrongen og venter på ham: Én psykolog og et dusin politimenn. Psykologen blir sendt bort. Biard foretrekker å snakke med venner.

Først nå får han vite hvem han aldri vil få se igjen.

Et globalt symbol

Sorgen kommer i bølger. Menneskene som døde var ikke bare Biards ansatte og kolleger. De var venner. Noen av dem hadde han kjent i over 20 år. Når han savner dem, er det ikke som gruppe, men én og én, av ulike grunner. Latteren til tegneren Jean Cabut. Film-diskusjonene han hadde med korrekturleseren Musthapa Ourrad.

 Ingen er forberedt på å miste så mange venner på så kort tid TweetDel

- Ingen er forberedt på å miste så mange venner på så kort tid. Det er noe som vanligvis ikke skjer i et liv. Vi lever i et demokrati. Vi er ikke i krig.

Siden 7. januar har sjefredaktøren vært utenfor de gamle kontorlokalene to-tre ganger, men ikke inne i lokalene. Han vil ikke. Politiet har heller ikke tatt av sperretapen over døren.

- Jeg kan bare forestille meg hva de opplevde. For meg er det ikke virkelig. Jeg var ikke der. Jeg opplevde det ikke. Disse menneskene ble drept mens de gjorde jobben sin. Og når du er journalist i et fritt land går du ikke rundt og tenker at du risikerer livet ditt. 

For Biard var det aldri et alternativ å slutte i jobben, gå under jorden eller la seg skremme til taushet.


En hel verden markerte avsky mot angrepet på Charlie Hebdo. I Paris var det nesten ufremkommelig under protestmarsjen.

 CHARLES PLATIAU



Han ville vise at selv om terroristene hadde tatt livet av mange av avisens medarbeidere, var ikke Charlie Hebdo død. Mens verden diskuterte ytringsfrihet, hashtag-en #jesuischarlie tok over sosiale medier, og over 40 statsledere og millioner av mennesker protestmarsjerte i gatene, jobbet den lille staben med neste nummer.

Det kom ut syv dager etter drapene, hadde en tegning av en tårevåt Mohammed på førstesiden og solgte i åtte millioner eksemplarer. Før drapene hadde avisen 8000 abonnenter. Nå har den 230.000.

- Vi er blitt et globalt symbol. Jeg synes det er farlig. Det er farlig for oss, fordi vi hele tiden er i frontlinjen. Det er også farlig for demokratiet, fordi disse verdiene er universelle. Vi kan ikke være de eneste som symboliserer dem, sier Biard og hilser på en bekjent i de ansattes pauserom. 

Ved et av bordene sitter to menn med pistoler og skuddsikre vester.

- Er det dine vakter?

- Nei, hennes, svarer Gérard Biard og nikker mot Charlie Hebdo-journalisten Zibeb el Rhazoui. Hun er franskmarokkansk, har muslimsk bakgrunn, og har fortalt åpent om truslene hun utsettes for: «På Twitter diskuterer de den beste måten å drepe meg på; skal de skjære over halsen min, eller bør jeg kastes ut av et vindu? Hva med å tenne på huset jeg bor i?».

- Hva kan du fortelle et barn?

Da avisen hadde kommet på gaten, var det tid for alle begravelsene. Sjefredaktør Biard reiste gjennom et vinterkjølig Paris fra seremoni til seremoni. Hvor mange? Han knytter venstrehånden og begynner å telle, finger for finger:

- Jeg dro til i begravelsen til Stéphane Charbonnier. Philippe Honoré. Musthapha Ourrad. Georges Wolinski. Elsa Cayat.

 Hva skal jeg fortelle en liten jente på tre år eller en gutt på fire som har mistet faren sin? TweetDel

Fem fingre peker mot taket. Gérard Biard retter seg opp i stolen. Han puster dypt, og skifter hånd.

- Bernhard Verlhac. Og så dro jeg i seremonien til den drepte politimannen (muslimen Ahmed Merabet).

- Mange av de drepte hadde barn?

- Ja. Noen hadde voksne barn. Andre hadde små, som for eksempel «Tignous» (Verlhac). Jeg er sikker på at de er omgitt av venner og spesialister som hjelper dem. Jeg kan ikke gjøre det. Det er ikke mitt yrke. Hva skal jeg fortelle en liten jente på tre år eller en gutt på fire som har mistet faren sin? Hva kan jeg si? Det er vanskelig nok å trøste en voksen som har mistet faren sin, sier Biard, som selv er barnløs. Han tror det er en av grunnene til at han ikke er redd.

- Mennesket skapte Gud

Gérard Biard vokste opp i forstads-Paris. Som andre unger tegnet han mye, men han likte enda bedre å skrive. Han skrev noveller og sammendrag av bøker han hadde lest, og da han ble eldre skrev han i skoleavisen før han laget sin egen fanzine. Han ble hektet på science fiction- og horror-litteratur, og var også fast leser av satireavisen han i dag er sjefredaktør for.

Biards mor var italiensk, faren var fransk. Moren fikk sønnen døpt, faren kom fra en ateist-familie av «preste-spisere» (hans eget uttrykk). Gutten følte seg delt. «Det er opp til deg selv hva som skal være mellom deg og Gud», sa prestene på kirkeskolen han gikk på én ettermiddag i uken. Da han ble tenåring, begynte han å stille spørsmål. Til slutt bestemte han seg:

- Jeg avgjorde at mennesket hadde skapt Gud, og at Gud ikke hadde skapt mennesket.

- Ble moren din skuffet?

- Selvsagt. Men en italiensk mor er alltid skuffet, sier han og ler igjen.

- Det kan aldri rettferdiggjøres

Gérard Biard er tilhenger av sekularisme. Han vil ha et skille mellom politikk og religion.

- Hvis du lytter til en religiøs tale eller leser en religiøs lov, er den udiskutabel. Den kan ikke forandres. Den er her for evig og alltid. I et demokrati må alle lover kunne diskuteres. Det ligger i demokratiets ånd. Vi kan ikke ha et samfunn hvor noen lover kan diskuteres og andre aldri kan forandres.


Gérard Biard i Charlie Hebdos nye redaksjonslokale.

 Stig B. Hansen



- Har synet ditt på radikal islam endret seg etter angrepet?

- Nei. Jeg mener fortsatt at det er politisk bruk av religion - av totalitære grunner. Jeg mener også at de fremste ofrene er muslimer. For meg er ikke dette en krig mellom sivilisasjoner, men mellom verdier: Demokratiet mot det totalitære. Og jeg er overbevist om at alle mennesker i verden – i sør, nord, vest og øst – ønsker seg demokrati, sier redaktøren, som har lyst å poengtere at Charlie Hebdo aldri har vært «besatt» av islam. Etter 7. januar undersøkte to sosiologer de 520 utgavene gitt ut fra 2005 til 2015.

Syv av dem hadde førstesider som handlet om islam.

 Beskjeden som sendes ut er: «Se, vold virker». Og hvis det virker, kommer de ikke til å stoppe TweetDel

- Folk sier at vi har provosert. For meg er det en rar måte å lage unnskyldninger for morderne på.

- Ja?

- Det er en måte å si «det er galt å drepe, men noen ganger kan det rettferdiggjøres». Nei! Det kan aldri rettferdiggjøres. Du skal ikke drepe andre mennesker. Punktum. Vi er blitt kalt uansvarlige. Jeg synes de som sier det er uansvarlige. Vi lager ikke nyhetene, vi kommenterer dem og spøker med dem. Hvis profeten er i nyhetene, så kommenterer vi det, men vi er ikke besatt, sier Biard. Han mener drapene har gjort rommet for satire mindre enn det var før.

- Jeg tror kanskje det er frykt. Det er normalt å være redd for vold eller redd for å dø. Problemet er at her i Frankrike er flere utstillinger eller debatter blitt avlyst fordi de skulle handle om islam eller Charlie Hebdo. Ta et eksempel: I Caen i Normandie ligger et museum mot det totalitære. Siden 2010 har dette museet hatt en årlig utstilling om presse og tegninger. I år ble den avlyst. OK, så er museumsdirektøren redd. Det er greit. Men da må han gå av.

- Er slike avlysninger seiere for terroristene?

- Selvsagt. Beskjeden som sendes ut er: «Se, vold virker». Og hvis det virker, kommer de ikke til å stoppe. 

- Vi er franske. Vi liker å være uenige

Før drapene var Charlie Hebdo et navn de færreste hadde et forhold til. Nå vet alle hva avisen er.

I ukene etter angrepet fikk den nesten 40 millioner norske kroner i pengegaver. Pengene skal gå til fond for ofrenes familier. Så er det de økte inntektene fra løssalg og abonnenter, millioner det også. Biard virker nesten uinteressert når han snakker om dem.

- Vi beholder dem for fremtiden. Vi vet jo at nedturen vil komme, akkurat som vi visste at blant massen av mennesker som kastet seg på #jesuischarlie-bølgen var det mange som ikke var ekte. De bare hoppet på et tog som de hoppet av noen dager senere.

 Han er i fare, og trenger å forsvinne. Dessuten så han sine venners lik TweetDel

- Det er skrevet at det er sterk uenighet om Charlie Hebdos fremtid?

- Jeg har vært her i 23 år. Det har alltid vært uenighet og debatt i Charlie. Vi er franske. Vi liker å være uenige. Men seriøst: De fleste som jobber her er artister med veldig sterke ego. Det eneste som er forandret nå er alle kameraene som er rettet mot oss, alle journalistene som ser på oss, mener Biard og legger til:

- Jeg tror at hvis franske medier kunne laget reality-TV fra redaksjonen vår 24 timer i døgnet, så hadde de gjort det.


Gérard Biard trøster tegneren «Luz» under en pressekonferanse i Paris under en uke etter drapene. Tegneren slapp unna fordi han var for sen til jobben.

 Christophe Ena



Den eneste som har forlatt avisen etter angrepet er tegneren Rénald Luzier. Gérard Biard mener at det er mange grunner til at «Luz» sluttet.

- Han var blant dem som mente at vi burde ta en lang pause (avisen tok fem ukers pause, vår anm.). Han er i fare, og trenger å forsvinne. «Luz» er en sensitiv kunstner. Han kan ikke jobbe mens andre står og kikker på ham. Dessuten så han sine venners lik, sier redaktøren og forteller om tilfeldighetene som kan ha bidratt til å berge Luziers liv:

«Luz» feiret bursdagen sin kvelden før angrepet, og kvelden ble sen. Morgenen etter ba kona hans om å ta det med ro, ta en kaffe til før han dro inn på jobben. Han kom til redaksjonen like etter drapene og fant ofrene liggende fremover med baken opp. Den første tegningen han laget etterpå, var av kollegene som lå på gulvet. Badet i blod.

Et rart spørsmål

Gérard Biard viser oss sitt nye kontorlandskap, som Charlie Hebdo overtok etter Libérations økonomiavdeling. Bak sjefredaktørens pult henger et verdenskart. På en hvit kommode har noen skrevet «Je suis Charlie». Veggene er dekorert med tegninger som har vært eller som skal på trykk. Fra terrassen har de ansatte 360 graders utsikt over Paris. Biard sier bestemt at vi ikke får lov å ta bilde av noen av de andre i rommet, og da Aftenposten lar en bag stå igjen for seg selv utenfor døren tar det ikke lang tid før livvakten kommer med en pekefinger og et misfornøyd uttrykk.

- Terroristene skal ha ropt at de hadde drept Charlie Hebdo?

- Det har de ikke. Det vil de aldri klare. No way.

- Angrer du på noe av det du har trykket?

- Nei. Vi trykker det vi tror på. Vi har ingen sensur, den eneste sensuren vår er selvsensuren i hver og en som jobber her, og det som er straffbart ifølge fransk lov, sier Biard.


Gérard Biard kommer til Norge i august. Han skal snakke om ytringsfrihet under Arendalsuka. - Jeg kunne ha vært globetrotter om jeg sa ja til alt jeg ble invitert til.

 Stig B. Hansen



Vi har brukt en time mer enn avtalt, og sjefredaktøren har en jobb å gjøre. Han sier det ikke, men det er lett å se at han begynner å bli utålmodig.

- Har det vært verdt det?

Rynkene i Gérard Biards høye panne vises.

- Jeg synes det er rart spørsmål. Er det verdt det, å være seg selv?

Han blir stille. Lenge.

- Jeg mener at svaret er ja. De fleste folkene i Charlie kan ikke noe annet enn dette. Jeg kan i hvert fall ikke noe annet. Eller, jeg kunne sikkert jobbet på en gård og dyrket tomater. Men det hadde ikke vært mitt liv.


WARNING

You are about to send an invitation for the article that seems to be not finished. Are you sure all is correct and is ready to be viewed?

YesSend invitation 
Additional Information
http://www.aftenposten.no/amagasinet/Charlie-Hebdo-redaktoren---Er-jeg-i-fare-Folk-sier-sa-8071658.html?spid_rel=2 This article has ben published in Aftenposten in Norway. Please contact us regarding use of images. Please contact us if you have any questions regarding the article or if you would like to initiate collaboration regarding similar content.