main-picture-article
Bortenfor asfaltjungelens barer og discopuber i Hua Hin, finner vi en tropisk jungel med rikt dyreliv. Vår guide snudde og sprang for livet da han møtte en flokk ville elefanter. Image: Alf Bergin - Bylineme

Vill jungel ved turistmaskin

– Jeg har møtt ville elefanter én gang. Da gjorde jeg som Forrest Gump: snudde og løp som faen, smiler gaiden idet han tar oss med inn i den thailandske nasjonalparken Kaeng Krachan ved turistbyen Hua Hin.

Turister flest drar til Thailand på grunn av sol, varme, god mat og drikke, og billig spa. Men bortenfor asfaltjungelens barer og discopuber finnes et villere Thailand. Ekte tropisk jungel med rikt dyreliv.

Kaeng Krachan er Thailands største nasjonalpark. Den ligger en liten times kjøretur fra Hua Hin. Parken dekker 2915 km2 og har både tiger, leopard, ville elefanter og fire apearter. Sjansen er størst for å se aper.

   
                                   

                       

Reise med noko attåt
Reise med noko attåt
Flere nasjonalparker tilbyr overnatting i telt eller lodger. Vi gjorde det enkelt og bestilte en dagstur til Kaeng Krachan fra Hua Hin gjennom resepsjonen på hotellet.

Tuc-tucen med sjåfør og guid hentet oss grytidlig ved hotellet. Turen gikk først nordover langs motorveien, før vi tok av og kjørte innover i landet. Vi dro imidlertid ikke direkte til nasjonalparken. Første stopp var et lokalt marked i en liten landsby. Skepsisen steg. Var vi lurt med hit for å kjøpe «autentiske» suvenirer før vi fikk dra videre? Skepsisen ble gjort til skamme. Vi var ikke der for å shoppe. Vi var der fordi guiden skulle kjøpe fersk fisk.

   
                                   
Article-image-

                       

Markedet var ikke beregna på oss. Det var kjemisk fritt for glorete solbriller og t-skjorter med påskriften I Love Thailand. Varene her fantes ikke i Hua Hins butikker. Og thaiene lot oss i fred. Vi var ikke potensielle kjøpere av nyslakta grisehoder eller grisepeniser.

Vi hadde enda et stopp før vi ankom nasjonalparken. Denne gangen ved et lite skur av et gatekjøkken langs veien. Nok en gang var det ikke vi som skulle kjøpe noe. Retten vi fikk servert – klisset ris grillet i sukkerrør – var inkludert i prisen.

– Dere må ha noe frokost før vi fortsetter, forklarte guiden og viste oss hvordan den grilla risen skulle spises.

Det ble en søt og mektig start på dagen.

Nasjonalpark
Framme ved Kaeng Krachan måtte vi først registrere oss i nasjonalparksenteret. Fuglekikkingen startet etter litt drikke i uterestauranten ved bredden av et stort oppdemmet vannmagasin. Guiden viste seg å være naturgal. Det var så vidt han ga fra seg kikkerten slik at vi også fikk sett fuglen han hadde oppdaget på en kvist ved vannkanten.

Så forlot vi sivilisasjonens siste utpost, og kjørte inn i villmarka. Vi hadde ikke kjørt mange meterne før vi passerte en flokk makaker. De var tydeligvis vant med å få mat, for de kastet seg over bananbitene guiden kastet til dem.

Asfalten ble erstattet med grus, og skogen krøp stadig tettere inn mot tuc-tucen.

– Stopp! Se der!, roper jeg og peker ned bakken.

Guiden stoppet sjåføren. Vi rygget raskt tilbake dit jeg hadde fått øye på en ape. Ikke makaker, den halvtamme apearten som også kan sees inne i thailandske byer. Denne apen hadde rød rumpe. Vi styrtet ned skrenten fra veien for å komme på fotohold. Det var skrik og skrål inne i det tette buskaset, så det var ingen tvil om at apeflokken var nær. Men vi så dem ikke.

Det viser bakdelen med jungelsafari. På den treløse savannen er dyra lette å se. I skogen må du helt innpå for å oppdage dem.

Tiger og leopard
Kaeng Krachan er en av få nasjonalparker i Thailand med tigre. De holder ikke til i den delen av parken vi var, men i fjellene langs grensa til Myanmar. Likevel. Selv om guiden fortalte at han i løpet av alle sine år her aldri hadde sett snurten av en tiger, var det ikke fritt for at fantasien manet fram antydninger til stripete pels blant skyggene mellom trestammene. Vi satt tross alt i en åpen tuc-tuc som sneglet seg hjelpeløst innover en humpete skogsvei. Guiden hadde aldri sett tiger, men en gang så han en leopard ligge på veien vi kjørte på nå.

Selv om guiden ikke bekymret seg for rovdyra, som han påstod ikke var farlige, hadde han derimot stor respekt for elefanter.

– Ville elefanter liker ikke mennesker. De kan gå til angrep, advarte han.

Det var elefantmøkk overalt så det var ingen tvil om at de fantes her.

Fugler
Ved siden av å være nasjonalparken med flest pattedyrarter, regnes Kaeng Krachan også for å være landets beste park for fuglekikkere. Vi møtte andre gjester i parken kun én gang. Det var engelske fuglekikkere. Gentlemen som stirret inn i skogen i håp om å fange en fugl på minnebrikken.

– Se her, sa den ene stolt idet han viste fram et bilde av en liten gul fugl, knapt større enn en spurv.

Vi så aldri denne fuglen. Etter at vi hadde parkert tuc-tucen og spasert noen hundre meter videre på skogsveien, så vi derimot noe mye større. En neshornfugl. Den fløy klossete fra tre til tre like over oss.

– Dere er heldige. Det er sjelden vi får sett den på så nært hold, sa guiden fornøyd.

Aper
Med ett bryter voldsomt bråk skogens ro. Det høres ut som kvister som knekkes og greiner som brekkes. Noe stort må være på vei. Jeg ser meg rundt. Er det elefantene? Blikket glir ned mot den tørre elefantruka foran skoen. Den er stor. Det er dyret også. Bråket nærmer seg. Det kommer fra skogen mellom oss og tuc-tucen. Jeg ser bort på guiden. Han som er så redd elefanter. Totalt uanfektet av støyen, stirrer han fortsatt på neshornfuglen.

Så dukker bråkmakerne opp. Jeg tror ikke mine egne øyne. Var det disse jeg trodde var elefanter? En flokk brillelangurer, verdens kanskje søteste apekatter, klatrer i trærne. De er grå, har lang hale og pussige hvite ringer rundt øynene, og er på størrelsen med en katt. Ei av dem bærer på en unge med knall oransje pels. Flokken på et tjuetalls individer krysser veien over oss. Bråket skyldes at de kaster seg fra grein til grein.

Jeg forlater gruppa og går alene tilbake til tuc-tucen. Hele tida med et stjålent blikk mot skogen. Tanken på tiger og leopard slipper ikke helt taket. Da jeg møter sjåføren, gestikulerer han vilt mot meg. Jeg kan ikke thai, og han kan ikke engelsk. Men det er tydelig at han vil jeg skal se opp i trekronene over tuc-tucen. Jeg ser og ser. Men ser bare blader og greiner. Ikke før en plutselig bevegelse gir meg et glimt av en gul pelskledd skulder som forsvinner inn i jungelen. Like etter kommer de andre. Guiden og sjåføren diskuterer heftig. De blir ikke enige. Til slutt snur guiden seg mot meg og spør om jeg så en gibbonape. Og det er nettopp det jeg har. I hvert fall en gibbonskulder. Den smørblide guiden blir sur. For sjåføren og jeg så noe det ikke skulle være mulig å se. Liksom tigre, er gibboner sjeldne. Og de skal ikke finnes i denne delen av parken. Heldigvis for oss alle kommer guiden seg raskt over skuffelsen over å ha gått glipp av en gibbon.

Middag
Klokka går og det er tid for å forlate jungelen. Magen vil ha mat. Tilbake ved nasjonalparksenteret sitter vi nesten alene i uterestauranten. Vi er de eneste vestlige turistene, til tross for at det er midt i turistsesongen. Vi får utsiktsplass mot vannmagasinet. En iskald singha gjør underverker etter den knasende tørre jungelheten. Nå skjønner vi også den egentlige grunnen til hvorfor vi var innom markedet tidligere på dagen. Fisken som guiden kjøpte, var ikke til ham selv. Den var til oss. Kjøkkenet disker opp med hele tre middagsretter. Deriblant fersk fisk. Det er godt. Det er sterkt (de er ikke gjerrige med chili). Og det er så altfor mye. Selv tre voksne mannfolk greier knapt å spise halvparten av alt det guiden vil stappe i oss.

– Er det noe galt? Er dere syke? Dere må spise opp alt, sier han og ser på oss som en bekymret hønemor.

Article-image-

Apeøya
Etter middag, gjenstår et siste punkt på programmet før returen. Det er en båttur på vannmagasinet. På ei av øyene i innsjøen bor det makaker. De vet at ettermiddagsbåten betyr mat. Fikk du ikke tatt bilder av dyr i jungelen, får du en siste sjanse nå. Guiden fryder seg når han kaster bananbiter i vannet. Makakene krangler som apekatter flest om hvem som får tak i mest.
                                   
Article-image-

                       


Disse apene var ikke turens høydepunkt, men likevel en morsom avslutning. Jeg vet med meg selv at jeg fikk sett alle nasjonalparkens apearter, selv om det for to av artene kun dreide seg om ei rød rumpe og en gul skulder.

Idet tuc-tucen tar oss med tilbake til Hua Hins asfaltjungel, undrer jeg meg over hvorfor så få tar turen til nasjonalparken. Restaurantene inne i turistbyen er fulle, men her var vi nesten alene. Selv med kun en dag i parken, sitter vi igjen med mange inntrykk. Med tanke på at alt, unntatt drikke i nasjonalparkens uterestaurant, var inkludert, var det mange opplevelser for pengene.

WARNING

You are about to send an invitation for the article that seems to be not finished. Are you sure all is correct and is ready to be viewed?

YesSend invitation 
Additional Information

Flere bilder kan leveres ved forespørsel. Kort video er inkludert.